Lenge føltes det som om min karriere er mer eller mindre stillestående. Som ikke er en rar følelse på noen måte. Jeg rett og slett må flytte på snart, før det er for sent. Jeg venter for lenge, vil jeg sannsynligvis vokse mer eller mindre fast, og det ville rett og slett ikke moro. Nei, jeg har gått videre til nye ting, nye opplevelser og nye jobb stillinger. Jeg vet det nå. Det er ingen tvil om det faktisk er, må jeg flytte på, få opp farten igjen. Konstant bevegelse, vedvarende intens bevegelse. Ikke nødvendigvis mot noe interessant eller viktig. Bare på, på, av, borte. Mot nye horisonter, bred strekning men ikke nødvendigvis golde flater. Det er der jeg vil. På veien, hele tiden på veien. Hvor veien bærer liten betydning som det er fjernet vekk, vekk et annet sted bort og aldri kommer tilbake, ikke til den samme, aldri igjen.